Overlevelses tur! (Overskrift dedikert til Matias Urke Myklebust)

Det blir mye tekst, så hopp nederst om du ikke skulle gidde å lese, der eksisterer kort oppsummering eller se på bilder.

Vi skulle på eventyr. Oppleve den lokale lokale urbefolkningen i en bygda, Tarvita. Der er juleavsluttning, med utstilling av det urbefolkningskvinnene har laget. Avida har et prosjekt hvor de lærer kvinnene og sy, slik at de kan tjene penger, lage klær til seg selv og barna. Hun har også mulighet til å være lærer og tjene penger på den måten, i tillegg til å lære bort syteknikk til enda flere, som gjør at familien får bedre råd, fordi ofte tar mannen pengene til selv.

Bussen vi skulle ta, rullet nedover gaten. Ikke særlig stor var den og med mine norske øyner ikke særlig sikker. Denne bussen skulle vi sitte inneklemt i hele 8 anntatte timer. Det ble mer, og det ble trangt og det ble sendt og det ble arbeidsfult med å holde blæra i klem, do var det ikke på bussen. Et stopp hadde vi. Uansett var det utrolig gøy å kjøre bortover de Bolivianske veiene. Litt svingete, men ikke så ille som vi skulle tro. Vi kjørte forbi gårder, langt ute i gukk. At det bor folk veldig veldig veldig langt fra andre folk er et under, jeg forstår ikke at de overlever mitt i ingenmannsland. Det eneste de eier (av mitt raske syn da vi kjørte forbi) er jordstykker noen kuer, elser og hester mer eller mindre. Butikk med matvarer er dagsprosjekt, om du ikke har busskontakter.

Vi kom fram seint, veldig seint kvelden. Vi var expected, så det skulle gå fint, men det var informasjon vi hadde å gå etter. Vi kom ikke så langt fordi ventet oss. Det var ingen oppegående kl 0130 om natta viste om denne organisasjonen. Heldigvis takk gode Gud for at vi hadde takket ja til å ta med en guide. Lokal dame som kunne snakke og ordne. Vi startet da jakten etter seng for natten. Heldigvis kom en mann, han var fra organisasjonen vår og expected us. Livet var fint igjen. Så viste det seg at han hadde ingen sengeplass til oss heller. Han skulle gå og prate med en dame og komme tilbake om 5 - 10 minutter. Det tok mer tid en anntatt, så drømmene etter bare en madrass ble større og større. Midt på natten fikk vi en seng, eller vegger og tak og en madrass og noen ulltepper. Så det var fint.

 Han skulle hente oss i 0930 tiden, vise oss vei til hostellet og mat og hvor det skulle være fest. Etter en lang ventetid ville en jente ta oss med til elven, der slaktet de en ku, bygda skulle få middag i dag. Han kom ikke så damen viste oss hotellet og maten og stedet. De forberedet til fest, og vi gledet oss, kanskje mest av alt til mat siden vi knapt hadde spist i går, ei heller i dag. Middag ble servert, festen skulle starte kl 1400, vi var klare. Den begynte aldri, og rompene fra i går  var allerede flate så 2 timer til etter 9 timer på buss! Oglede. Det startet kl 1600. Damene danset og sang og spilte skuespill og danset og ba oss opp på dans. Det var gøy! De hadde også så fine klær på seg, med masse farger og masse blomster.

Da festen var over og vi fikk se alle de fine klærne de lager,  rompene klare for å gå etter en dagsetappe på 5 timer, magene hadde fått seg et måltid, og veldig klar for et brød. Det var det ikke og oppdrive og bestemte meg for å sulte framfor å spise kjekksene de solgte fylt med ingenting. Etter at 4 og en halv (guiden vår) desperate jenter ønsket sårt å få seg litt brød, konkluderte vi i å kjøpe den lokale kebaben. Det var rågodt siden magen var skrapet, lyst brød + frityrtstekt egg + bakte poteter = himmelsk.

Neste dag regnet det, og tanker som gjørmete vei ikke var de mest gledelige. Magen forsatt veldig sulten, egg holder en stund men ikke ut evigheten. Ingenting var oppe borsett fra estoffer og tommer kjekkser. Så vi bestemte oss for å gå, lenge og masse siden vi skulle sitte i 9 timer til eller mer på grunn av dette regnet. Mat fikk vi i lunsjtider, da spiser hele bygda på de 2 resturante som eksisterer. Hester og elser som gikk i hovedgaten, bussen stod klar for å ta oss hjem igjen.

Elise prøver ut nye tomme kjekser ikke fult så gode, vi går tur i bygda og på den lokale resturanten
Det regnet ned, på oss også, taket var ikke av det nyeste kan du si. Da vi var kommet halvveis endte vi opp forrann en elv, og den var dyp. Strømmen var sterk. 3 alternativer: kjøre over, gå ut og over og bussen kjører uten oss inni over eller vente. Vi kjørte over, kopierte veien som bilen forrann hadde tatt. Den bilen var en firhjuler med masse plass til vann under. Vi var en stor gammel buss med masse folk og ikke plass til dette vannet. Vi kjørte, sakte og sikkert. Alle holdt pusten, det gikk bra vi var halvveis. Men ved halvveis begynte vi å kante, jeg satt med vinduet, det vinudet som nå var skummelt nerme dette vannet. Når i huleste skulle denne bussen stå med fire hjul godt plantet til bakken! Jeg har 2 objektiver og et alt for dyrt kamera i bussen til det passer seg med en dukkert! Alle kastet seg i den andre retningen i håp om at det skulle gå bra. Vi kjørte sakte sakte. Panikken forsvant da vi entreet gjørmete vei som var 180 grader. Alle lettet og sjokkert at det i hele tatt skulle gå fint!

Takk for turen med minnerike detaljer så var det kjempespennende og gøy og få møte disse fantastiske damene!

Spenning i møte: skulle møte Indanerkvinner i en landsby som gjorde at vi satt altfor mange timer på buss. annkom mitt på natten uten husly. Juleavsluttning hvor vi så det de lagde og det ble masse dans og sang Det begynte 2 timer etter det skulle og varte i 3timer. Det betyr at vi satt alt for lenge på en hard stol. De hadde bare sjokolade og kjeks i byen. Tok den lokale kebaben som er brød med egg og frityrstekt poteter "hamburger". Mange timer busstur tilbake på en alt for gjørmete vei.