SKOGSTUR ALA PERU

Har nu hatt noen uforglemmelige dager i jungelen sammen med apekatter og pappegoyer og dyr med tusen bein. Det hele startet med a sykle downhill. Noe som jeg foretrekker à kalle sykling downroad. Det var asfalt nedover og nedover i 2 timer. Morro var det; kanskje litt farlig siden vi syklet bratt nedover fra 4300 til rundt 1100 og jeg hadde anskaffet meg den enste fulldemperen (til tross for at jeg valgte sykkel nesten sist!!) som eide 1/3 frambremser. og det var det! men fart ble det og morro for unga. Ogsa ma jeg si at jeg er godt oppdratt. Ull er ikke noe tull. Det regnet veldig veldig mye disse strekningene. Det var deilig a komme ned i jungelstroket fordi da ble det godt og varmt. (Han guiden er bekymret for at jeg har med meg for mye..Da har han ikke sett oytunfarerer, men na farer ikke oytunere over sa veldig mye mer enn 2000 hoyden da.)

Neste dag var den verste dagen. Da gikk vi i skogen i 8 timer. Da sà vi utrolig mye, og gikk mye og fikk varme og glede og wooowoww opplevelser. En heldig og fikk gnagsàr etter 1 times gange, da tok jeg fram det ene ekstra paret med sko jeg hadde. Det mor ikke kaller for sko, men de har da sàler, du kjenner bakken litt bedre og fàr dempingen fra steinene og ikke sàlene. Ogsà ble vi tegna pà som ordentlige inkafolk. Jeg ble Puma, til stor forveklsing av en katt, men Puma er jo 10 ganger mere kulere!
Vi gikk og gikk opp og bortover, pà inkatrail. Der var det smalt sà smalt at en kunne falle gangske langt ned om en skulle ville ta et skritt til venstre. Det ville ikke jeg, nok nedoverfart i gàr. Sola steikte livet pà tipp topp. Da vi nermet oss slutten endte vi opp me den lovede gondolen. Vi tenkte vi skulle opp i hoyden. Vi skulle over elva, og ble dratt i en firkante plankert boks. Sàre bein endte vi opp i en varmkilde. Det var godt for kropp og sjel.

Dag nr 3. Da skulle vi gà flatt.Noe som passet meg utmerket godt. Forst skulle vi henge i en sele i luften og kjore fort nedover! Det var goy det. Hele 280 meter over bakken hang jeg, opp ned til og med. Du skulle sett meg farmor! Etter lunsj, som ikke var noe à skryte av fikk vi is! Den beste isen som kunne tenkes. Noe oransjt, med frisk og god smak. Sà gikk vi i 3 timer langs togskinnene. Det stod pà et skilt at det var peligroso (livsfarlig) men sà er nà denne gjengen pà 4 nordmenn, 2 canadere, 2 nederlendingere og 1 tysker toffere enn toget! (ja ta en pling i glasset Marit, den hadde jeg tenkt lenge pà) Framme inni en dal inni fjelljungelskogene là en liten turistby. Der campet vi for vi skulle stà opp kl 0400 for à komme oss til Matcu Pitchu--

Jeg là i senga og horte at det holjet nedover. Det var grusomt. â stà opp nà fristet ikke en centimeter. Men opp màtte vi. Og opp bar det! kl 0500, startet reisen pà de 2100 trappetrinnene. Aldri har jeg hatt stà stram rompefor. Men sà har jeg aldri gàtt sà mange trappetrinn heller. Hode mitt sov halve turen, og resten av turen spinte tankene mine til at det var en hemmelig trapp som ble brukt for à smugle sjokolade til kvinnene under inkakrig og lignende. Det viste seg at denne trappa er veldig ny i forhold til nàr disse menneskene levde og at det er laget til aere for turister! Jeee spennnende ... turistsmugling. Sà fikk vi en iskald guiding rundt forbi i landsbyen. Spennende var det etter at jeg hadde fatt i meg varmen fra alt regne som til slutt stoppet. Litt mindre tàke og en fantastisk utstik tittet frem! Det var goy! Lamaer stod til fotograferingsmuligheter og det ene og andre. Etterpà bar det ned igjen, vi gikk veien siden knerne mine er odelagte. Det tok nesten 2 timer, i motsettning til den ene timen opp! De siste 200metrene var jeg utslitt og kunne ikke forstà, men sà hadde vi jo vaert lenge oppe og ikke sitet siden kl 0430. Da var klokka passert 1330! heftig à vaere turist, det er sikkert à vist :)